Stress og studieteknikk

I går kom jeg over at TED hadde lagt ut en liste over de 25 mest sette TED-talks, og det var to som tiltalte meg mer enn andre fordi de kan relateres til dette med å være student, å måtte strukturere arbeid og forholde seg til deadlines. Den ene handler om prokrastinering og den andre om å omdefinere stress. Se de her:

Helt siden jeg på uheldig vis ble en dreven prokrastinerer da jeg var 16 (jeg var fullstendig uvitende om at dette var et begrep og at det var veldig vanlig da), har mitt forhold til skolearbeid og studier vært preget av utsettelser, ubehag, stress og pendling mellom høy og lav selvtillit knyttet til det jeg har skullet prestere på og levere. Det fungerer jo relativt greit når man kun har oppgaver på 10-12 sider å skrive, man kommer seg liksom gjennom. Men nå når jeg skal skrive en masteroppgave på nærmere 100 sider sier det seg selv at jeg ikke kan vente til panikken tar meg et par dager før levering.

Derfor har jeg i det siste prøvd å kartlegge hvordan jeg egentlig jobber nå og hvordan jeg kan komme meg i gang selv om jeg ikke må. Jeg har kommet fram til at jeg må

  1. lage liste over det jeg må gjøre og prioritere hvert listeelement med nummer,
  2. bestemme meg for nøyaktig hva jeg skal gjøre akkurat nå og
  3. tilpasse studieteknikken den enkelte oppgaven.

Her er mine topp tre studieteknikker (eller egentlig de tre eneste jeg har):

  • 25-minutters-intervaller. Det er lettere å sette seg ned og tenke at jeg skal gi jernet i 25 minutter enn å tenke at jeg skal lese i to hele timer. Så da setter jeg klokka på telefonen til nedtelling 25 minutter, jobber fokusert, og når alarmen ringer kan jeg ta fem minutter pause for å gå på do, hente kaffe eller fylle på vannflaska. Ideelt sett vil jeg unngå mobilen fordi fem minutter fort blir til femti da. Dette gjør jeg så fire ganger, og etter fjerde arbeidsøkt kan jeg ta en lengre pause. Denne er fin når jeg gjør noe der det ikke er så krevende å gå inn og ut av fokus, for eksempel når jeg leser faglige artikler.
  • Kapittel for kapittel. Når jeg bestemmer meg for at jeg må lese ut et kapittel før jeg får ta pause selv om jeg føler meg litt trøtt og lei, kommer jeg meg ofte minimum 5 sider lengre hver gang. Da har jeg i det minste mestret noe før jeg unner meg litt hvile, og det blir lettere å starte opp igjen etterpå. Har boka veldig lange kapitler ser jeg etter andre naturlige oppbrudd som kommende avsnitt, eller så må jeg lese til  neste hele 10-sidetall. Men sitter jeg og leser samme side fem ganger uten å få noe med meg så er det like greit å gå og trene, snappe med en venn eller spise litt. Så kan jeg prøve igjen senere.
  • Tenkeskriving. For å komme i gang med å skrive en oppgave, setter jeg meg og skriver ned alt jeg tenker (både kan og lurer på) om emnet uten å være bundet til form og konvensjoner og uten tanke på at noen skal lese og vurdere det jeg skriver.  Man kan bestemme seg for å skrive i et bestemt tidsrom, men jeg bruker bare å skrive til jeg er tømt, og det kan ta mellom ti og tretti minutter. Så bearbeider jeg innholdet slik at det som som hører sammen blir samlet og rekkefølgen blir hensiktsmessig. Nå har jeg egentlig en disposisjon. Deretter kan jeg ta for meg avsnitt for avsnitt med sitater, henvisninger og utdypende formuleringer tilpasset det formatet som forventes (essay/avhandling). «Det vanskeligste med å skrive er å gå fra ingenting til noe» har Woody Allen sagt (referanse mangler), og det er mye rett i det. Men samtidig er det jo ikke «ingenting», for vi har det jo i hodet vårt. Tenkeskriving er en fin måte å senke terskelen for å få dyttet tankene over i skrevne ord.

Når jeg skal skrive en lengre tekst som krever å holde et resonnement i gang, har jeg oppdaget at det er fint å starte med en hensikt om 25-minuttersintervall. Etter 25 minutter er jeg vanligvis såpass inne i det jeg gjør at jeg ikke vil eller kan stoppe. Da flyr en-to-tre timer fort av gårde. Etter en intens skriveøkt kan jeg føle meg veldig lei og tom, og kan ha lyst til å avslutte, gå hjem og binge Netflix. Men jeg har oppdaget at det kan være lurt å ta seg en pause og gi seg tid til å komme tilbake til oppgaven igjen før man endelig gir seg for dagen. Hjernen fortsetter jo å rydde opp i tekst selv om man tenker at den skal hvile seg. De smarteste formuleringene mine kommer gjerne når jeg har pakket alt ned i sekken og akkurat kommet meg ut døra.

Så tilbake til TED-talene. Det har vært så utrolig mye lettere å ikke prokrastinere etter at jeg har klart å finne min arbeidsmetode. Og angående stress så er jo den følelsen ubehagelig, men jeg har jo lært at den i utgangspunktet ikke er farlig. Kroppen vil jo bare hjelpe meg til å gjennomføre oppgavene mine. Gi meg litt ekstra gass liksom. Jeg har av og til møtt stresset med å sette på et meditasjonslydspor for å roe meg ned, men 1) oppgaven blir jo ikke gjort og 2) stressperioden blir bare lengre. Derfor er det så deilig å nå ha en slags verktøykasse for å ta tak i ting.  Og med en fem-minutter her og en fem-minutter der er det jo fullt av rom for minimeditasjoner gjennom en hel studiedag.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s